Man Who Was Thursday

A very strange tale that turns from a crime story to a farce to an expressionist play to a Christian-philosophical treatise. It somehow manages to stay perfectly coherent throughout, with the unbelievable end scene a quite logical last step in a sequence of ever more outrageous scenes. Still, it leaves a somewhat sad feeling to see the fun and whimsy of the first half be pushed aside by the more serious and self-important realisations of the second, and the final impression is of a lecture received after setting out for a light distraction.

Denne boka dukka opp på ei liste over klassikere, men var den eneste på lista jeg ikke en gang hadde hørt om. Så jeg kasta meg inn i den uten å lese meg noe opp først. Boka er en slags thriller, men den er tidvis absurd, satirisk og leker en del med språket. Derfor ble jeg umiddelbart minna om Douglas Adams, Terry Pratchett og den typen britisk litteratur. Plottet kunne vært en episode av The Prisoner: En poet blir verva inn i en (anti-)intellektuell politistyrke som skal avdekke en anarkistkonspirasjon. Men så baller det på seg i alle retninger. Slik sett var det ei overraskende bok å finne på en klassikerliste, men fornøyelig å lese fra ende til annen (selv om den noe allegoriske slutten ikke var så spennende).